Jeg lar meg lett hisse opp over leserinnlegg og meningsytringer som både aviser og nettsider flommes over av for tiden. Derfor er jeg litt forsiktig med å lese for mye av det, det blir litt slitsomt i lengden. Men i dag kom jeg over en overskrift på et innlegg i Dagbladet som jeg ikke klarte å styre unna, ”Sjokomelk og ritalin”.
En barneskolelærer letter sitt hjerte over utfordringer i hverdagen han opplever på sin skole. Han viser til store ord fra politikere i valgkampen om en bedre skole, og stillheten etterpå. Bare avbrutt av diskusjon om bruk av hijab eller ei. Han peker på noe viktig, det at fine intensjoner og løfter om satsing på lærere og videreføring av kunnskapsløftet ikke er å finne i den daglige tralten på skolen et halvt år etter valget.
Så langt, alt vel. Men så skriver han videre om hvordan han går til klasserommet og det er tid for lunsj. Frukt og melk skal deles ut. Han skriver: ”(…) jeg tar fram listene. Elevlistene over hvem som skal ha lettmelk, hvem som skal ha sjoko, hvem som skal ha frukt og hvem som skal ha Ritalin. De fleste skal ha sjokomelk og Ritalin”. ”De fleste”, betyr ikke det minst over halvparten? Er det virkelig sant? At over halvparten i hans klasse får medisiner for ADHD?
Dette måtte jeg sjekke ut. Tall fra Folkehelseinstituttet viser at 1,9 prosent av alle gutter under 18 år bruker Ritalin. Det har riktig nok vært en sterk økning de siste årene, og kritiske røster mener det er alt for mange. Men det er da virkelig ikke ”de fleste” barn. Merkelig da at det skal være over 50 prosent i akkurat denne klassen.
Videre skriver han: ”Bakerst i klassen sitter en gutt og titter ukonsentrert ut av vinduet. (…) det slår meg at gutten faktisk er til utredning. Om noen måneder vil også han få hvit pille sammen med sjokomelka si og slutte å se ukonsentrert ut av vinduet. Hans mor vil igjen finne roen og forstå.”
Hvorfor lar jeg meg opprøre av disse formuleringene? Jo, rett og slett fordi jeg ikke tror på de fakta han presenterer. Jeg tror denne læreren tillater seg å være omtrentlig for å understreke et poeng. Det underliggende budskapet er vel at han mener det er for mange barn som får medisiner mot uro og manglende konsentrasjon og at det er den hjelpen de får. Det er viktig at dette diskuteres, og lærere bør være viktige aktører i en slik debatt.
Men jeg mener at måten han overdriver denne problemstillingen på virker mot sin hensikt. Noen i klassen har sannsynligvis ADHD, og en slik flåsing med sykdom og medisinbruk virker stigmatiserende.
ADHD er blitt dagligtalens merkelapp på barn som er litt mer urolige enn andre. ”Han har sikkert ADHD” hører jeg folk si om barn med lopper i blodet og som ikke alltid hører etter. Barneskolelæreren bygger opp under denne myten i innlegget sitt. Hensikten er sikkert god, men innimellom er det ikke så dumt å veie sine ord på gullvekt.
Innlegget kan du lese her.
Ragnhild Aasen Jacobsen
0 stemmer| Kommentarer til denne artikkelen |
Postboks 817 Sentrum, 0104 OSLO | 23 10 38 80 | Generalsekretær: Marianne Røiseland | Webkontakt: Steinar Sværen | Vil du annonsere her eller i Psykisk helse?
