Hjelp, jeg vil jobbe

Mange som står utenfor arbeidslivet ønsker å bidra til samfunnet. De vil yte, ikke «nyte», men får ikke sjansen. I Dagbladet 23. april skriver Geir Ramnefjell at utgangspunktet for debatten om trygd bør være at psykiske lidelser gjør det vanskelig for ungdom å jobbe. Rådet for psykisk helse i stor grad enig i det, men for mange er det mytene om psykiske problemer som skaper de største utfordringene. Det er mulig å stille større krav til flere enn det har blitt gjort, og både NAV og arbeidsgivere må være villige til å gi utfordringer og muligheter. Dette skriver Tove Gundersen og Ivar S. Austbø i Dagbladet.

Mange unge opplever vansker med å gjennomføre utdanning og få en god tilknytning til arbeidslivet, fordi de sliter psykisk. Mange har slitt over tid – uten å få hjelp og oppfølging de trenger. På en konferanse Rådet for psykisk helse arrangerte om frafall i skolen ifjor var rådene fra fagfolk klare: 

• Tidlig inngripen, mange av de som sliter seinere har vist tydelige
  tegn på å ha problemer allerede i grunnskole.
   
• Den enkelte må bli sett av en eller flere voksenpersoner. Mennesker
  er ikke sin diagnose. Behovene er forskjellige fra person til person, så noen må følge dem så tett opp over tid at hjelpeapparatet
  kan tilpasse individuelt.

• Man må ikke se barnehage, grunnskole, videregående, høyere
  utdanning og arbeidsliv isolert. Problemer kan bli gjentatt i hvert nye miljø, og overgangene i seg selv kan skape utrygghet og nye problemer.

En undersøkelse viser at det er store forskjeller i hvor effektive NAV og tiltaksarrangører er i å få sysselsatt mennesker som står utenfor. Det gjelder derfor å lære av de som lykkes best, og ikke aksepterer at en lav andel av brukerne havner i jobb. Man må våge å stille krav til den enkelte, men være fleksible nok til å tilpasse tiltaket slik at man får mulighet til mestring og vekst uten at det fører til nye opplevelser av å mislykkes.

Innlegget var et svar til Geir Ramnefjells kommentar i trygdedebatten: Hjelp, jeg må jobbe.