​Depresjon: – Gi ikke opp håpet

– Noen ganger må du kjempe mot deg selv, mot demonene og tankefeilene. Hvis du har depresjon, er det viktig å ikke synke helt ned og bli der, sier Kristian Hall.

bilde av Krstian Hall

folkesykdom

- Mange barn og unge rammes av depresjon. Det synes jeg er skremmende, sier Kristian Hall.

(Foto: Ola Sæther)

Kristian Hall (37) har skrevet boken «Opp fra avgrunnen», som handler om depresjon og hvordan man kan få bukt med den, basert på egne erfaringer.

Hall er utdannet sivilingeniør og jobber som miljødirektør. Han har kone og barn og er fra Jar i Bærum.

– I starten av boken skriver du at din far døde da du var 14 år?

– Jeg hadde en utrolig fin far, som var veldig tilstedeværende og kjempesnill. Men i perioder var han deprimert, og da fylte han på med alkohol. Han klarte ikke å bremse, heller ikke når han var alene med barna sine, min søster og meg.

– Faren din var altså en periodedranker?

– Ja. Da jeg var 14 og gikk på ungdomsskolen, dro han en gang i et selskap. Han kom aldri tilbake. Det siste jeg hadde sagt til ham, var en løgn. Jeg skulle ha noen venner på besøk, men sa noe annet til ham. Skyldfølelsen over å ha løyet satt i lenge etterpå.

Hall fikk ikke profesjonell hjelp til å takle sorgen.

– Jeg gikk rett i kjelleren og var der i årevis, men gikk på skolen. Så gikk sorgen over i depresjon. Jeg ble egoistisk og selvopptatt og ble krenket av alt mulig. Jeg drev med total ansvarsfraskrivelse. Jeg var ikke skyld i noen ting, men alle andre krenket meg. Jeg mistet vennene mine. Dette varte i mange år. Søsteren min og moren min ville at jeg skulle gå i terapi.

Foto av Kristian Hall, forfatter av boken «Opp fra avgrunnen»

UT AV MØRKET

- Når man lider av depresjon, kjenner man ofte sterk ensomhet. Noen ganger må man late som man har det bedre i møte med andre. Det hjalp i alle fall meg, sier Kristian Hall.

(Foto: Ola Sæther)

Avgjørende terapi

Til slutt oppsøkte Hall psykolog.

– Da jeg studerte, var det til slutt så dårlig med meg at jeg gikk til helsetjenesten på universitetet. Der fikk jeg med en gang tildelt en psykolog som var knallgod. I halvannet år gikk jeg til ham, det hadde enormt mye å si. Han hjalp meg med å rydde opp i sorgen etter Pappa.

– Var det du eller terapeuten som gjorde jobben?

– Det var meg. Terapeuten var som en guide i jungelen, en veileder som hjalp meg å finne ut av følelser og tanker. Det er du selv som må gå gjennom jungelen. Jeg har fått veldig tro på kognitiv terapi.

– Depresjon er en seig lidelse, skriver du?

– Ja. Det blir som hvis du har lært å sykle som barn. Den ferdigheten ligger lagret i hodet i årevis, og du kan sykle som voksen, selv om du ikke har syklet på mange år. Slik er det med depresjon også. Sporene etter den ligger igjen i hjernen. Men det er mulig å bli helt kvitt det.

Mange ulike metoder

Hall ser en stund ut av vinduet. Han har jobbet med denne boken i ti år, og har stor tro på kognitiv psykologi og positiv psykologi.

– Jeg følte jeg sto på bar bakke da jeg led av depresjon, for jeg fant ingen bok som var skrevet av en som selv hadde opplevd det. Derfor ville jeg skrive om depresjonens ulike uttrykk og forskjellige metoder for å bekjempe den. Jeg har aldri prøvd medisiner.

– Følelsen av skyld og skam er vesentlig i en depresjon?

– Ja. Jeg snakket ikke om Pappas alkoholisme før. Det var tabu den gang. Nå tror jeg tabuene knyttet til psykisk helse er på vikende front, og det er positivt.

Pårørende kan ikke løse det

I boken står det også om pårørende, som sliter seg ut for å forsøke å hjelpe.

– Mange går nesten til grunne i depresjon selv. Til slutt må man innse at man ikke kan løfte andre ut av depresjon. Man må resignere og innse at man er maktesløs. Det beste man kan være er et medmenneske.

Hall blir stille.

– Jeg understreker i boken at det ikke finnes noen quick fix, det er ikke én metode som er bra. Det er mange ulike metoder, akkurat som depresjon arter seg forskjellig fra person til person.

– Hva gjorde du for å bli kvitt depresjonen?

– Jeg er blitt veldig bevisst på tankene mine og følelsene mine, og hvordan man kan stoppe et depresjonsanfall før det får satt seg. Jeg har fortsatt en indre kritiker, som jeg er i dialog med. Men jeg lar ikke demonene få overtaket, slik de fikk før.

– Hva gjør du når du blir lei deg?

– Jeg går en tur i skogen eller treffer en god venn, for eksempel. Alle er jo lei seg iblant, det er noe annet enn depresjon. Depresjon er en vedvarende tilstand av nedstemthet og energimangel, man er preget av vonde tanker og følelser. I dag er det blitt en folkesykdom, mange barn og unge er rammet. Det synes jeg er skremmende.

Tro på håpet

Hall er opptatt av at hans bok tilnærmer seg temaet på en spesiell måte, siden han selv har vært igjennom en langvarig depresjon.

– Bak i boken beskriver jeg selvhypnose, som kanskje kan sammenliknes med meditasjon, og som har hjulpet meg ut av tristhet og tunge tanker. Jeg var så ensom i de årene jeg led av depresjon. En annen metode for å bli bra igjen var å late som at jeg hadde det bra inntil jeg fikk det bedre. «Fake it till you make it!»

Hall smiler.

– Mitt budskap er at man må tro på at det går an å bli et lykkelig menneske. Håpløshet er en sentral del av depresjonen. Det siste den deprimerte tror, er at det går an å bli lykkelig. Ikke gi opp håpet. Det er mitt viktigste råd, sier han. •