– Fikk depresjon da jeg kom inn på Stortinget

– Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle overleve fire år på Stortinget. Den jula var skikkelig svart, forteller Kari Kjønaas Kjos.

Kari Kjønaas Kjos, stortingsrepresentant (Frp) og leder i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget.

RETT VEI

– Det tar lang tid før vi får vekk fordommer mot rus og psykiske helseplager, men det går i riktig retning, sier Kari Kjønaas Kjos, leder for helse- og omsorgskomiteen på Stortinget.

(Foto: Sveinung Uddu Ystad)

– Hva skjedde da du ble valgt inn på Stortinget første gang for ti år siden?

– Jeg ble syk, jeg fikk en depresjon. Alle rundt meg syntes det var så stas at jeg var kommet inn på Stortinget, men jeg var bare lei meg. Norge hadde flertallsregjering, og opposisjonen fikk ikke gjennomslag for noen ting. Som stortingsrepresentant kan du ikke være delvis sykmeldt, for det må kalles inn en vara. Jeg ville ikke være helt sykmeldt, for da hadde alt bare blitt verre. Men jeg gråt så mye, så noe måtte gjøres.

– Hva gjorde du?

– Jeg snakket med Siv Jensen, som sa at jeg sikkert ikke var alene om å ha det vanskelig den første tiden på Stortinget. Det finnes ikke noe kurs om hvordan det er å være stortingsrepresentant. Så ble det ordnet slik at jeg slapp å være her utover kveldene. Jeg fikk en forutsigbar arbeidstid.

– På en konferanse i høst sa du at mange har psykiske plager skjult bak en fasade. Må man holde fasaden på Stortinget også?

– Ja. Alle sier at Stortinget skal gjenspeile befolkningen, men ingen aksepterer avvik. Man kan ikke vite i forkant om man tåler tilværelsen som stortingsrepresentant. Den første høsten snakket jeg med de andre nye i vår stortingsgruppe, og det viste seg at mange syntes det var veldig krevende. Ellers var det ikke noe jeg snakket åpent om. Fortsatt kan jeg ha mørke perioder.

– Stemmer det at rus fikk deg politisk engasjert?

– Da jeg var 13-14 år, vanket jeg i et miljø der det ble eksperimentert med rus. Det handlet om hasj, og noen sniffet lim eller

– Hva gjorde du annerledes etter at du brøt med miljøet?

– Jeg traff han jeg senere giftet meg med. Jeg var 15 år og hang sammen med en venninne utenfor kiosken i Kirkeveien, like ved der jeg bodde. Det var en kald januarkveld, og venninna mi kjente han som satt i en bil som sto parkert like ved kiosken. Mannen min har siden sagt at da han så meg for første gang idet jeg satte meg inn i bilen, bestemte han seg for å gifte seg med meg.

– Er du en atypisk stortingspolitiker?

– Jeg tror det. Jeg var hjemme med barna da de var små, i åtte år. Vi hadde det tøft økonomisk, men er enige om at det var verdt det. Så tok jeg utdannelse på BI og ble daglig leder i en skobutikk på Strømmen Storsenter. I skobutikken forsøkte jeg å gi jobb til unge som av ulike grunner hadde vanskeligheter med å komme inn på arbeidsmarkedet. Jeg var fortsatt engasjert i rus og psykisk helse og leste alle partiers programmer. Jeg var mest enig med Fremskrittspartiet fordi de ikke så ned på folk som har problemer. Så sa jeg ja til å stå langt nede på lista ved kommunevalget, og dermed var det gjort.

– Ble du kumulert inn?

– Ja. Men da jeg ble valgt inn på Stortinget i 2005, visste jeg på forhånd at jeg kom til å bli valgt, for jeg sto på tredjeplass på Akershus-lista. Jeg har vært heldig som alltid har kunnet bo hjemme. Veldig mange må jo bo på hybel, langt unna sin familie og sitt nettverk.

– Hvor lenge har du vært leder av helse- og omsorgskomiteen?

– Siden forrige stortingsvalg, i 2013, men jeg satt i fire år i komiteen før det. Nå er jeg saksordfører for primærhelsemeldingen. På rusfeltet er jeg opptatt av at behandlingen blir lagt opp etter den enkeltes behov. Ruskonsulentene må hjelpe slik at man får brukt sine talenter og sterke sider, og ikke sykeliggjøre den som har rusproblemer. Alle må bli behandlet med respekt, men de må også bli stilt krav til og bli trodd på. Dette er grunntanken i vår politikk.

– Holdningen til psykisk helse er bedre, har du sagt, men kanskje ikke holdningen til folk med rusproblemer?

– Det er blitt litt lettere å stå fram med psykiske helseplager og med alkoholproblemer, men det er skam knyttet til narkotika. Jeg tror det handler om kunnskap, om å forstå at psykiske plager er det samme som en influensa, det kan hende alle. Nå gjelder det å innse at det går an å komme seg ut av rusproblemer. Jeg vet det, for jeg har sett det. Men så lenge myten om at det er foreldrenes skyld, dominerer, får vi ikke vekk stigmaet rundt rus. Det blir så krevende for foreldrene, de blir tause av det. Derfor er det viktig for meg å si at jeg har vært en del av et rusmiljø. Når noen står frem, blir det lettere for andre. •