Fiske i opprørt hav

– Barn er de viktigste leserne. Om du får gitt barn noe, har de det hele livet, sier Anna Fiske. Hun tegner romaner og hun lager bøker om sinne, sorg, sjalusi og lykke for barn.

Portrettbilde av Anna Fiske

ILLUSTRATØR

Anna Fiske er en prisbelønt illustratør.

(Foto: Paal Audestad)

– Jeg vil ikke være alene på dagtid, her er jeg både alene og sammen med andre. Jeg er nok en sosial, ensom ulv, sier Anna Fiske. Hun går foran gjennom korridoren inn til kontoret, kledd i et blomstrete skjørt og en svart t-skjorte med samme blomst på. I de andre kontorene sitter tre illustratører og forfattere, som Anna Fiske jobber med under fellesbetegnelsen «Tegneskapet». Alle hyller og vegger er fylt av illustrasjoner og barnebøker. Snart kommer en til, «Lykke», den syvende boken i serien Følelsesbiblioteket. Rekken består av «Sinne», «Sjalusi», «Redd», «Forelskelse», «Sjenanse» og sist «Sorg», som kom i 2012.

– Den fikk jeg mange tilbakemeldinger på. En dame fortalte at hun alltid hadde den med seg i vesken. Jeg hadde planlagt den boken lenge, men i 2011 tenkte jeg at nå må jeg bare få laget den, forteller Anna Fiske.

Kontoret hennes er prydet av tegninger, små og store figurer, tøyleker, priser og diplomer. Blyanter, farger, tusj og viskelær er pent sortert i krus og bokser. En porselensengel holder et lite fat med viskelær.

– Da kan jeg bare tegne, så sier engelen, ja, det er bare å viske ut, det gjør ingenting om du gjør feil, sier Anna Fiske og smiler.

Til sammen har hun utgitt om lag 50 bøker, de fleste egne, noen sammen med andre forfattere. Nylig ga hun ut «Vaskedamen», hvor vaskehjelpen også hjelper med hele familielivet.

Blyanter og plastelina

Anna Fiske er svensk og flyttet til Norge for omtrent 20 år siden. Hun kom hit sammen med ektemannen, Lars Fiske, som er norsk. Begge er utdannet som illustratører på kunsthøyskolen Konstfack i Stockholm.

– Hvorfor begynte du å tegne?

– Det var heller det at jeg ikke sluttet å tegne. Vi tegnet alltid hjemme. Vi satt rundt spisebordet, og moren min oppfordret oss veldig til å gjøre noe kreativt. Vi hadde alltid masse penner, fargeblyanter og plastelina. For barn er tegning det første språket du får ned på papiret. Tegning er et stort språk jeg ikke kan leve uten, kanskje i kombinasjon med ord. Moren min har spart alle tegningene og skrevet dato på, forteller hun.

– Søsknene mine var mer «flinke», sånn at alle sa ååh, det ligner så veldig. Men jeg ville heller at det skulle skje noe i tegningene.

Stipend for tegning

Fiske forteller at det gikk ikke så lett på skolen.

– Jeg hadde lese- og skrivevansker, så jeg fikk dårligere karakterer enn jeg skulle hatt. Men jeg hadde flaks på ungdomsskolen, der var det en lærer som oppmuntret meg mye. Da jeg gikk ut niende klasse, kjente meg ikke flink i noe. To elever ved skolen fikk stipend hvert år. På avslutningen leste de først opp navnet på han flinke gutten. Så sa de navnet mitt! Jeg tenkte alltid at å være flink i tegning er ikke noe viktig, men så fikk jeg stipendet! Det ga et puff

På videregående var det også en lærer som så henne, forteller hun videre. Foreldrene hennes var lærere på samme skole, og læreren sa til dem at Anna var flink. Til Anna sa han: – Fantasien din kommer til å forsvinne når du blir voksen.

– Han sa det til meg på en trist måte. Jeg tenkte at det hadde nok skjedd med ham, og jeg sa til meg selv at det skal aldri skje med meg!

– Noen foreldre sier til barna sine at det er bra å tegne, men man må bli noe?

– Foreldrene mine var nok litt slitne, jeg er barn nummer tre, sier Anna Fiske. Hun smiler, lener seg litt bakover på stolen og tar et ørlite opphold.

– Broren min ble rektor, søsteren min ble geolog, og jeg gikk på kunstskole. Faren min syntes jeg skulle bli sykepleier fordi jeg var så snill mot de gamle. Men jeg ville ikke det, for jeg tåler ikke å se blod.

Anna gikk til arbeidsformidlingen hjemme i Ängelholm i Skåne sør i Sverige.

– Jeg sa jeg ville jobbe med reklame, for det er kreativt. De svarte: «Nei, det er en drømmejobb, alle vil ha en sånn. Det går ikke. Men du kan bli tanntekniker og lage gebiss. Det er veldig kreativt.» Jeg gråt da jeg gikk derfra.

Folkehøyskole

Hun ble ikke tanntekniker. I stedet begynte hun på folkehøyskole hvor hun drev med alle slags kunstarter.

– Jeg ville bli alt, keramiker, maler, tegner, fotograf, alt utenom skulptør. En dag sa kunstlæreren at mine bilder så ut som illustrasjoner!

Hun viser måten han sa det på, med forskrekkete øyne og litt nedlatenhet i stemmen.

– Da satte jeg meg ned og sa ja, det vil jeg bli. Det sa liksom klikk.

«Hvis man for eksempel snakker om døden, er det bra å si død, ikke si forlatt oss eller noe.»

Senere det året satt hun inne bak store snødriver og skrev dikt og hadde det vondt, og tegnet en hel masse. Den historien er bakgrunnen for «Snakke med dyr», den tredje tegnete romanen hennes.

Helt fri om sommeren

Anna Fiske snur på stolen og finner fram en boks på størrelse med en skoeske. Oppi den ligger det omtrent førti avskårne kvistbiter. Alle er malt som små figurer med ansiktsuttrykk, glade, overrasket, sørgelige og sinte. Noen ligner litt på katter i ansiktet.

– Disse laget jeg i sommer. Å lage slike ting er hyllest til livet for meg. Jeg fant noen biter etter en bever og begynte å se på dem. Å se de små tingene er viktig. Noen ganger tegner jeg bare for å tegne, ikke for at det skal bli noe. Det er litt som et ekteskap, man må holde lysten og gleden i gang.

Kunstnermyten med dager og netter i atelieret lever hun ikke opp til. Anna Fiske har ordnet arbeidstid, hun går hjem til vanlig tid hver dag, har helt fri i helgene og tar en lang sommerferie. Og hun rydder hver ettermiddag på kontoret før hun går hjem.

– Jobben er så intens. Jeg må ha helt fri fra den når jeg ikke jobber.

– Er tegning terapi for deg?

– Nei, man skal være ferdig med terapien før man tegner og skriver. Man mister fokus hvis terapien er for nær, i alle fall gjør jeg det. Jeg vil heller fortelle videre en opplevelse som andre kanskje også har hatt.

Flere av bøkene hennes handler om depresjon, terapi, angst og ensomhet. I flere av bøkene heter hovedpersonen Mari.

– Mari er meg, men hun er ikke meg hundre prosent. Man kan eksperimentere mer når personen ikke er helt en selv.

Hun får mange tilbakemeldinger på bøkene, forteller Fiske. Mange skriver til henne og sender e-post.

– Særlig «Gruppa» fikk jeg mye respons på. En gruppeleder takket meg for at jeg hadde normalisert gruppeterapi. Det er jo det jeg vil.

De viktigste leserne

Barnebøkenes status har alltid ligget under bøker for voksne. Ingen barnebokforfatter har noen gang vunnet Nobelprisen. Anna Fiske synes tvert imot det er høystatus å lage bøker for barn.

– Barn er de viktigste leserne. Om du får gitt barn noe, har de det hele livet, sier hun.

Følelsesbiblioteket er egentlig laget for psykisk utviklingshemmede barn og ungdom. Men de kan leses – og blir lest – av alle.

– De skal bare være tydelige. Det er bra å være enkel og rett fram når man snakker om følelser. Hvis man for eksempel snakker om døden, er det bra å si død, ikke si forlatt oss eller noe. Jeg vil jo gjerne at andre skal være tydelig mot meg også. Vi har egentlig et følelsesbibliotek inne i oss. Noen bøker er helt slitt, noen åpner vi aldri fordi det er skummelt.

– Hva er skummelt i ditt bibliotek?

– Angst. Den er både skummel og slitt. Men når den blir slitt, blir den litt mykere å ta på.

For femten år siden fikk hun depresjon. I etterkant av den gikk hun i gruppeterapi, og der hentet hun inspirasjon til «Gruppa». Men boken sier ingenting om hva som skjedde før gruppeterapien.

– Jeg var ikke kommet i gang som kunstner. Jeg hadde fått bøker refusert. Barna var små, og vi var jo begge kunstnere. Jeg begynte å tenke helt feil.

– Helt feil?

– Ja, jeg tenkte bare på penger. Hver gang det kom en regning, tenkte jeg åååh, hvordan skal det gå. Jeg tenkte bare på alt som var dårlig. Til slutt tok jeg det ved hornene og tenkte, dette må jeg gjøre noe med. Jeg gikk til legevakten. Det var den lengste turen jeg hadde gått. Den tok tid.

Hun bor sentralt i Oslo, ikke veldig langt fra legevakten.

– Jeg fikk antidepressiver. Men det var feil dose, så jeg fikk angstanfall og lå i fosterstilling. Så kom jeg til psykolog og senere i gruppeterapi.

Foto av Anna Fiske ved pulten.

PÅ KONTORET

- Jeg har svingninger med angst og redsel, men nå vet jeg hvordan jeg skal håndtere det, sier Anna Fiske.

(Foto: Paal Audestad)

Kunstlærer

Det som reddet økonomien, ble en deltidsjobb som kunst- og håndverkslærer på en montessori-skole, forteller Fiske.

– Jeg fikk angst av det også, men lot den ikke stoppe meg. Jeg åpnet heller dørene til ubehaget. Etter fem år begynte jeg å bli antatt hos forlag og tenkte at nå kan jeg klare meg selv.

Men hun er opptatt av faget ennå.

– Det er helt utrolig at de kutter ned på kreative fag. Mange barn blomstrer der, og når de gjør det, får de til mer i andre fag også.

«Når jeg har det vondt, går jeg inn i meg selv og sier at sånn er livet.»

Hun la opp undervisningen helt annerledes enn den hun hadde på skolen som liten, forteller hun.

– Skolen hadde masse oppgaver i perspektiver og slike ting. Det er det verste jeg vet. Jeg ville uttrykke noe. Nå har jeg skjønt at jeg er sensitiv. Jeg har lange, lange antenner, sier hun og trekker ordene ut.

– En oppgave jeg ga barna, var å tegne et kolonihagehus de ønsket at de hadde, og lage modell av det etterpå. Da kom det fram mye om dem selv. Barna fikk være individer. Det var veldig gøy.

La den komme

Tidligere har Anna Fiske fortalt om en oppvekst med bipolar lidelse i familien, det vil si faren hadde det, men det ble ikke snakket så mye om det.

– Far var veldig åpen om hvordan han hadde det, men det ble ikke forklart.

– Du har sagt om depresjonen at «det måtte komme», hva mener du med det?

– Når det var som aller verst, kunne jeg ligge og vente, og så fikk jeg tatt tak i den. Om man tenker ja, la det komme, føles det som en bedre måte å takle den på enn å skyve den bort. Jeg har jo svingninger med angst og redsel, men nå vet jeg hvordan jeg skal håndtere det. Jeg tenker: Nå har jeg det sånn, her er det, jeg har hatt det før og det går bra. Når jeg har det vondt, går jeg inn i meg og sier til meg selv at sånn er livet.

– Flykter du inn i jobben da?

– Nei, resultatet blir ikke bra hvis jeg jobber når jeg er inne i en slik periode. Da gjør jeg ting som ikke krever fokus, for eksempel å sitte på sofaen og se ut av vinduet. Så tenker jeg ja, der er en flue. Jeg elsker å gjøre ingenting, sier Anna Fiske.

Hun sier det, men rundt henne er det bilder og bøker i stabler med navnet hennes på.