​​Nesten helt utenfor

– Det mangler ikke på interesse fra omverdenen når man har skilt seg eller mistet jobben. Blant venner og bekjente kan man faktisk bli mer etterspurt i slike situasjoner, sier forfatter Nina Lykke.

Portrett av Nina Lykke.

Relasjoner

– Når jeg skriver, er jeg i dialog med meg selv. Det blir veldig intimt. Jeg drøfter mitt forhold til andre og meg selv, sier Nina Lykke.

(Foto: Linda Bournane Engelberth)

– Hovedpersonen er inne i et slags raseri som hun ikke har kontakt med. Det er sannsynligvis en depresjon hun har. Hun har mistet gleden og fylden i tilværelsen, men hun uttrykker stort sett ikke sitt sinne, sier Nina Lykke.

Romanen «Oppløsningstendenser» er en monolog skrevet fra nullpunktet. Lykkes roman handler om en kvinne som har hatt et stort sosialt fall.

Liv bor i en liten kjellerhybel på Sagene i Oslo, fordi hun tidligere har levd fullstendig over evne og har mistet den store Frogner-leiligheten, den hun pantsatte for å kjøpe aksjer. Etter hvert mister hun jobben også. Mens hun bor på hybelen og har hundre kroner dagen å leve for, er kjæresten, som lurte henne utpå, innlagt på psykiatrisk sykehus.

– Har du et budskap med denne romanen?

– Både ja og nei. Jeg ville skrive om nullpunktet, det eksistensielle. Budskapet mitt er at vi skal ikke innbille oss noe. Vi tenker så ofte at vi har funnet svaret, men sannheten forandrer seg hele tida. Det er ingen mening i tilværelsen. Selvfølgelig er det ikke det. Jeg blir rolig av å tenke på det.

Hun virker rolig også, her hun sitter på en stille kafé og drikker te.

– Det er så mye strev i vår tid. Men på den annen side, i en viss type litteratur har alltid samtiden blitt beskrevet som motbydelig, sier hun.

Later som ikke viktig

Nina Lykke ble nominert til Ungdommens kritikerpris for sin debutbok, «Orgien, og andre fortellinger», som kom i 2010. Den bestod av ti fortellinger.

– I «Oppløsningstendenser» forteller du et sted at hovedpersonen treffer en dame hun en gang kjente, men ikke klarer å plassere?

– Ja, Liv er ganske fjern, og later som om det sosiale ikke er viktig. En dag treffer hun en dame på gaten som hun har kjent en gang, men så aner hun ikke hvem damen er. Jeg tror vi alle er redde for å havne i situasjoner hvor vi ikke føler oss normale. Det er en trøst å tenke at dette er en felles angst. I middelklassen er det mye angst. Det er mye man ikke kan snakke om. Angsten for å si noe feil er veldig sterkt til stede i sosiale sammenhenger.

Kvinnen i din roman er i psykisk krise?

– Ja, men det er også en oppvåkning. Det er en slags daff krise hun gjennomlever. Hun ønsker å melde seg helt ut av samfunnet, men samtidig er det en lampe som lyser inne i hodet hennes som sier at det er livsfarlig å melde seg helt ut.

– Kjæresten hennes har bipolar lidelse. Du er ikke redd for at det er en klisjé du videreformidler?

– Det kan godt hende jeg får kritikk for det. Jeg prøver å være så fri som mulig når jeg skriver. Blant annet skriver jeg «sigøynere» og ikke «rom». Romanen er en egopreget tekst, og hovedpersonen har et foraktelig syn på kjæresten. Jeg vet jo mer om bipolar lidelse enn det som framgår av romanen. Men hovedpersonen i romanen hater han som lurte henne med på det hemningsløse luksuslivet. Hun har god grunn til det, selv om hun var med på det selv.

«Angsten for å si noe feil er veldig sterkt til stede i sosiale sammenhenger.»

Ute etter meg

Lykke sier at hovedpersonen i romanen er en slags skygge av henne selv.

– Jeg har forsøkt å skrive en bok som jeg har savnet å lese selv.

Et sted skriver hun om et «urgammelt begjær hos meg etter å misforstå, etter hele tiden å tenke det verste, fordi jeg trenger det verste for å få det hele til å gå opp, for at alt det som gnager meg i stykker, skal ha en forklaring».

– Ofte leter vi etter at de andre egentlig er mot oss. Det er en slags selvmedlidenhet i det. Jeg synes også det er en tendens til å skylde på foreldrene for alt mulig. Jeg tror ikke det er riktig at foreldre betyr så mye. Og voksne som har store barn, er veldig opptatt av å være sine barns foretrukne samtalepartner. Det er blitt veldig vanskelig å tåle å bli mislikt av barna sine.

Skilsmissebarnas ansvar

Romanen handler også om å forholde seg til skilte foreldre som lever et svært forskjellig liv.

– Hovedpersonen bærer på en dyp skam for at hun ikke har klart å «redde» moren sin?

– Den kverningen Liv går med i hodet, bunner i den skammen, og den er delvis grunnen til at hun har det vondt. Hun er skilsmissebarn, og ble sittende igjen med ansvaret for moren da faren dro. Barn tar automatisk et stort ansvar for sine foreldre, og ved skilsmisser blir ofte barnet værende hos den som er blitt forlatt og som er i en krise. Det snakkes nesten ikke om hvor tøft det er å være barn i en slik situasjon, sier Lykke.

I romanen har hovedpersonen hatt en stilltiende avtale med faren om at hun kan ringe ham og fortelle når moren har vært vanskelig.

– Men etter hvert som faren får seg ny dame og nytt liv, opphører ordningen av seg selv. Det tyngende ansvaret, og den dårlige samvittigheten for moren, er hun alene om. Hva skal hun gjøre med moren som hun synes er så sprø?

Nina Lykke vil ikke snakke om slutten på romanen. Men sier hun er opptatt av hvor mye hårreisende som skjer i relasjoner, innenfor det som regnes som normalt.

– Du skriver om ordtaket: ”Er det rart det er krig i verden”, og snur på det: Det er rart det ikke er mer krig i verden.

– Ja, jeg tenker ofte på hvor fredelige og flinke og tolerante vi er. Det viser hvor mye innstilling har å si. •