– Sårt å bli utestengt

– Jeg ble sosialt utestengt da jeg konverterte til islam. Det var en helt ny følelse, veldig sårt. Jeg hadde ikke vært forberedt på at jeg kom til å miste vennene mine fordi jeg ble muslim, sier Yousef Bartho Assidiq.

Bilde av Youssef Bartho Assidiq, prosjektkoordinator i Minotenk.

ALTERNATIV

- Minotenk ønsker å skape nettverk for unge som trenger tilhørighet, sier Yousef Bartho Assidiq.

(Foto: Paal Audestad)

– Du synes muslimer må tåle karikaturtegninger?

– Ja, man kan velge om man lar seg krenke eller ikke. Jeg er konfliktsky og synes egentlig ikke at karikaturer av Muhammed gjør så mye. Jeg velger å ikke forholde meg til det.

– I vinter fikk du en ung mann til å snu på Gardermoen da han skulle reise til Syria for å delta i krigen?

– Ja. Det var tidlig i desember at PST kontaktet meg fordi de hadde kontakt med en Syria-farer som heller ville snakke med oss i Minotenk. Jeg dro til Gardermoen og snakket med ham, og han lot være å reise til Syria. Det ga en god følelse.

– Hva er Minotenk?

– Det er en minoritetspolitisk tenketank som skal fremme minoriteters sak, og som er offentlig finansiert.

– Hva slags ungdom er det som vil delta i krigen i Syria?

– Det er ofte folk med dårlig oppvekst, som har falt ut av skolen og som driver med kriminalitet. Det er kanskje noen som har det som meg, som har ADHD, eller som har slitt med andre ting. De blir et lett bytte for jihadister, de trenger tilhørighet og et sterkt nettverk. Minotenk ønsker å skape et nettverk for dem. Noen trenger fosterforeldre, for alle trenger foreldre, uansett alder. Vi kan også hjelpe med å skaffe jobb. Jeg reiser rundt og holder kurs og har kontakt med mange unge.

– Stemmer det at du både har ADHD og Aspergers syndrom, slik at du har problemer med å forstå sosiale koder, kroppsspråk og ironi?

– Ja, jeg fikk ADHD-diagnosen da jeg var tre år gammel og har fått medisiner siden. Bortsett fra ett år, da jeg var fem, da fikk jeg sukkerpiller fordi barnehagen mente jeg ikke hadde ADHD. Faren min har også ADHD, han fikk diagnosen da jeg var ti år. Da jeg var 12, fikk jeg Asperger-diagnosen.

– Så du forstår egentlig ikke satire?

– Nei, jeg tar egentlig alt bokstavelig. Det dummeste jeg visste, var da mamma brukte uttrykket «å tråkke i salaten. Jeg så det for meg helt bokstavelig.

– Ble du mobbet på skolen?

– Nei, jeg var heldig som fikk diagnosen så tidlig. Jeg hadde assistent på skolen. Jeg hadde venner, selv om de ble slitne av meg og løp vekk. Jeg skjønte ikke at de ville vekk, så jeg løp etter.

– Du har sagt at du begynte å interessere deg for islam da du var tenåring og følte tomhet i tilværelsen?

– Jeg er fra Nøtterøy utenfor Tønsberg. Etter konfirmasjonen var jeg ateist. Jeg var en vanlig ungdom og dro på fester. Men så begynte jeg å interessere meg for islam og leste i Koranen og deltok i nettdebatter. Plutselig ble jeg invitert til Oslo av en imam, som utfordret meg til en samtale om islam. Etter det møtet bestemte jeg meg for å konvertere. Men det som var veldig rart, var at jeg mistet alle vennene mine. Jeg hadde skjønt at foreldrene mine og kanskje foreldrene til vennene mine ville synes det var merkelig at jeg ble muslim, men jeg var ikke forberedt på å miste alle mine venner. Det var veldig sårt. Det var kanskje derfor jeg havnet i det islamistiske miljøet.

– For du ble med i Profetens Ummah?

– Ja, eller det miljøet som utviklet seg til å bli Profetens Ummah. Jeg ble kjent med Mohyeldeen Mohammad som bodde i Larvik, og som var min eneste venn i en lang periode. Jeg brøt kontakten med ham da jeg gikk ut av det miljøet.

« Med mine diagnoser kan jeg ikke påta meg en rolle som informant.»

– PST ville at du skulle bli, har du fortalt i intervjuer?

– Jeg ble kontaktet av PST like før jeg gikk ut av miljøet. De ønsket meg lenger inn mot kjernen, slik at jeg kunne være nyttig for dem. Det reagerte jeg på, for med mine diagnoser kan ikke jeg påta meg en rolle som informant.

– Nå samarbeider du med PST?

– Ja, og jeg har gode kontakter i politiet. Det legger jeg ikke skjul på. Ungdom jeg snakker med i islamistiske miljøer, vet det. Den ene dagen snakker de med meg, dagen etter treffer jeg dem kanskje sammen med deres venner, og da sjikanerer de meg og spytter etter meg for å bevare ansikt.

Portrettbilde av Yousef Bartho Assidiq.

SAMARBEIDER

- Jeg har gode kontakter i politiet, det legger jeg ikke skjul på, sier Yousef Bartho Assidiq.

(Foto: Paal Audestad)

– Kunne du hatt denne jobben hvis du ikke var muslim?

– Ja, det kunne jeg. Men det er en fordel at jeg selv har kjennskap til det islamistiske miljøet.

– Du har sagt at det å være muslim innebærer å leve etter strenge regler. Men kan det ikke være et slags fengsel også?

– På en måte er det det, men regler er nødvendig for meg med mine diagnoser. Jeg trenger fast struktur. Men det er ikke så enkelt å være muslim heller. Tiden for bønn endres hver dag, så jeg må ha en app på telefonen for å vite når jeg skal be neste gang.

– I dag hender det at foreldre synes det er krise hvis deres barn blir nødt til å gå i klasse med en som har ADHD. Hva vil du si til dem?

– Å ha ADHD trenger ikke være et problem hvis tiltak er på plass og barnet får den hjelp og støtte det har krav på. Derfor bør ikke foreldre påvirke egne barn til å ha negative holdninger til ADHD. •