Drivkraft: Glem deg selv

Mange tror at de ikke kan ting, fordi de har fått høre da de var små at de er slik og slik som personer. Det begrenser deres mulighet til å utvikle evner og muligheter. Den svenske forskeren Alva Appelgren har skrevet boka «Motiverad. Feedback, mindset og viljan til att utvecklas». Den handler blant annet om hvordan man kan endre innstilling, det som kalles mindset, fra å være statisk til å bli dynamisk. I stedet for å tenke: «Dette klarer jeg ikke», kan man tenke: «Dette klarer jeg ikke ennå».

Et eksempel i boka handler om Eva, som kom fra et hjem der hun allerede som liten fikk beskjed om hvordan hun var som person, om hvilke talent hun hadde, og hva hun ikke kom til å klare. Mor og far mente at hun ikke passet til idrett, for eksempel. Da Eva som voksen skulle lære å spille tennis, hadde hun null selvtillit. Hun sa fra til tennislæreren at hun var håpløs. Læreren lot henne prøve, og måtte innrømme at det var langt fram. Men i stedet for å gi henne opp, ga han henne beskjed om kun å konsentrere seg om å se på tennisballens sømmer når hun slo ballen med rekkerten. Da klarte hun etter kort stund å få dreis på det. Det som gjorde at det løsnet for Eva, var at hun glemte sitt forutbestemte nederlag. Hun kunne klare å lære seg å spille tennis, enda hun aldri hadde trodd det på forhånd.

Det som er mest hemmende for oss, er det forfatteren kaller personfeedback, altså at man har hørt som liten hvordan ens personlighet er. Lærere kan for eksempel stemple elever uten å mene noe vondt med det. Årsaken kan være ubetenksomhet, eller en kultur for å sette andre i bås. Men for den som må høre på andres statiske mindset, og som rammes av det, er det nedslående. Noen lever opp til negative forventninger. For eksempel hvis omgivelsene har bestemt seg for at en person er en uforbederlig bråkmaker, og vedkommende ender opp som kriminell.

Appelgren har et eksempel i boka som viser at man kan bryte med det omgivelsene har bestemt seg for. Det gjelder Elias, som var så sjenert da han gikk på skolen at læreren tok det opp som et problem i utviklingssamtalen. Elias rakk aldri opp hånden, og tok aldri ordet i klasserommet. Men når han i dag forteller dette til sine kolleger på jobben, blir de overrasket. For Elias er programleder i tv, og jobber som konferansier ved siden av. Han får et kick av å snakke foran forsamlinger. Det var først etter at han var ferdig med skolen at han fikk sjanse til å prøve noe nytt i et miljø som ikke kjente ham fra før, og der ingen visste om hans sjenanse. - Det er ikke alle som tør å teste ut om de kan forandre den rollen de har fått, skriver Appelgren. Hun er derfor ikke udelt tilhenger av positiv psykologi, som oppfordrer den enkelte til å satse på sine sterke sider. Hadde Elias bare fokusert på sine styrker, hadde han nok ikke prøvd ut den utadvendte rollen som han ikke kunne fra før.

Når vi trener på nye ting, forandres vår hjerne, skriver Appelgren. - Men det skal være en passe mengde utfordringer, kombinert med noe som vi kan fra før. Ellers kan det bli for vanskelig. Man skal heller ikke bare arbeide med sine svakheter, da det kan hemme utviklingen. Det som ser ut til å være mest stimulerende er å noen ganger gå utenfor trygghetsonen, mens man andre ganger blir innenfor. Mange har det ikke slik på sin arbeidsplass, men derimot bruker mange ofte mye energi til å uroe seg over om man er bra nok. Appelgren tar opp at dette særlig gjelder der hvor det er utydelig feedback fra ledere. Hvis det er total mangel på tilbakemeldinger, og man føler seg oversett, bruker man mye ressurser på å gjette hva andre synes om ens innsats. Konsekvensen blir at man får brukt mye mindre energi på oppgaven man er satt til å gjøre. Dårlig lederskap skaper altså dårligere medarbeidere enn man kunne hatt.

Det samme skjer hvis man er elev eller medarbeider og ikke får lov til å ha innflytelse over jobben eller studiet. – Når vi ikke blir hørt, svekker det vår motivasjon for å gjøre en god jobb. Ulike typer mennesker har ulik drivkraft. Som leder er det viktig å bli kjent med den enkeltes innstilling til jobben. Da er det fint å kjenne til at ulike mennesker har ulik form for drivkraft, skriver hun. I boka står det om disse ulike typene: • Du vil være perfekt, du vil prestere på topp. Ulempen med denne innstillingen er at du blir selvkritisk. Du blir oppslukt av ditt strev etter perfeksjon, i stedet for å bli oppslukt av oppgaven du står ovenfor. • Du vil bli bedre enn dine motstandere. Du sammenlikner deg med enkelte andre hele tiden, det er viktig for deg å vinne. Energien din går med på å gruble over hvordan du kan bli best, i stedet for å konsentrere deg om å løse oppgaver. • Du bryr deg mest om ditt image, du vil se best mulig ut. Ulempen er at du blir avhengig av ros, og «likes» og av hva andre mener om deg til enhver tid. Det går ut over konsentrasjonen om oppgavene du har. • Du vil ha andres anerkjennelse, det betyr ikke så mye for deg hva du gjør, bare de andre setter pris på deg. Ulempen er at du bruker veldig mye energi på å finne ut hva som er sosialt akseptert i ulike miljøer, og du kan ende opp med å ikke vite helt hva du vil.

Appelgren har et råd når man skal gjøre noe som man ikke tror man kommer til å klare: «Glem deg selv!» Ikke tenk på hvordan du gjør det, hvordan du framstår, eller hvordan du ser ut. Særlig tenåringer trenger dette rådet, da de er i en livsfase hvor de er spesielt opptatt av hvordan andre oppfatter dem. Når egoet er en konsentrasjonsfelle, som Appelgren skriver, er nøkkelen til å utvikle seg nettopp å bli så konsentrert om det man opplever som meningsfylt, at man glemmer sin egen usikkerhet og sine svakheter. Appelgren er ikke enig i at ungdom er late eller umotiverte, og peker på hvor oppslukt ungdom er av venner, dataspill eller andre ting som de er interessert i. Denne konsentrasjonen gjelder det å bruke på andre felt i livet også, og ikke minst i andre livsfaser. •