– Skadelig taushet rundt selvmord

– Jeg tror jeg vil bli bedre rustet til å takle livet hvis jeg snakker om hva som skjedde med mamma, sier Trude Lorentzen, som har skrevet bok om sin mors selvmord.

Portrett av Trude Lorentzen.

God terapi

– Det har vært terapi for meg å skrive denne boka, sier Trude Lorentzen, som har skrevet om sin mors selvmord.

(Foto: Linda Bournane Engelberth)

– Mamma fikk for lite hjelp, hvis skal jeg tro det ulike fagfolk i psykisk helsevern har sagt til meg etter å ha fått se journalen hennes, sier Trude Lorentzen (39), forfatter av boka «Mysteriet Mamma».

Boka, som allerede er trykket i flere opplag, er en beretning om barndom og om mamma, men først og fremst om mammas alvorlige depresjon og til slutt hennes selvmord. Moren døde da Trude var 15 år gammel.

– Det er en bok om undergang, men også en bok om overlevelse. Men den er ikke skrevet som et hevntokt mot psykiatrien, sier Lorentzen.

Alenemor

Moren hadde hovedansvaret for Trude, men Trude hadde sin far boende i nærheten. Etter at moren ble så syk at hun ble innlagt, flyttet Trude motvillig til faren.

– Det er 23 år siden nå. Jeg var tenåring og veldig flau over at mamma var syk og på psykiatrisk sykehus. Jeg skammet meg over henne. Jeg fant på løgner og dekkhistorier som jeg fortalte til venninnene mine. Jeg var sikker på at de ikke ville være venn med meg hvis de fikk vite sannheten. Jeg ble rørt og overveldet over hvor mye støtte jeg fikk da selvmordet var et faktum. Min frykt for negative reaksjoner er aldri blitt bekreftet.

– Gikk du til psykolog etter at moren din døde?

– Nei, jeg har aldri gått til psykolog. Jeg flyktet inn i skolefagene. Jeg var en flittig maur, sier hun.

Trude Lorentzen er journalist i Dagbladet, og i fjor fikk hun Den store journalistprisen for sine artikler om rommene til noen av ungdommene som ble drept på Utøya.

– Jeg skrev om mammas selvmord i Dagbladet Magasinet for tre år siden, og jeg fikk enormt mange henvendelser fra lesere. Jeg ble overrumplet og sliten av det, jeg ante ikke at det er så stort behov for å snakke om selvmord i familien. Det er trist at det er et så stort problem, sier hun.

Opp på loftet

«Mysteriet Mamma» er gripende, samtidig som den er lett å lese.

– Jeg har gått opp på loftet hos pappa der alle mammas ting fortsatt er nedpakket, og har rørt i ting jeg ikke har orket å ta i. Jeg har også fått innsikt i journalen hennes. Da jeg var 14-15, var jeg bare opptatt av å være vanlig. Det behovet er mindre nå, men jeg vil ikke at hele min identitet skal handle om dette.

– Du skriver: «Forteller jeg om mamma, blir jeg annerledes i andres øyne. Jeg blir et komplisert menneske.» Frykter du det fortsatt?

– Ja. Samtidig tror jeg at jeg blir bedre rustet til å takle livet hvis jeg snakker om hva som skjedde med mamma. Hun ble brått og akutt alvorlig deprimert. Det var som om hun fikk et hjerteinfarkt. Hun var en dyktig lærer og skoleinspektør, kom fra en borgerlig bakgrunn og stilte høye krav til seg selv. Det kan jo hende hun hadde klart å skjule en stund hvordan hun egentlig hadde det.

Forandret personlighet

Trudes mamma var en stabil og god mor. De bodde på Eidsvoll, det var like før jul og det skulle være skoleavslutning. En gutt skulle spille «Deilig er jorden» på pianoet i gymsalen. Men pianoet var skjærende ustemt. Trudes mor mente det var hennes ansvar som skoleinspektør og bebreidet seg selv for at pianoet ikke var blitt stemt.

– Hver kveld snakket hun om det pianoet. Kort tid etter ble hun sykmeldt. Jeg ønsket bare at hun skulle bli seg selv igjen. Hun var totalt forandret, hadde mistet all selvtillit og var i stedet full av selvhat.

«Jeg tror at tabuet rundt selvmord er skadelig, og at det vil fortsette slik så lenge vi ikke kan snakke om alt som har med selvmord å gjøre.»

Noen måneder etter gjorde moren sitt første selvmordsforsøk.

– I ettertid har jeg tenkt at jeg skulle vært mer empatisk mot henne. Men jeg ble desperat jeg også. Den gang tenkte jeg at når kroppen er frisk, så kan du selv bestemme deg for å bli frisk. Nå vet jeg at psykisk lidelse faktisk finnes, og at det kan ramme alle. Ingen kan være trygg.

Metoder bør fram

Lorentzen er kritisk til at selvmord blir dysset ned i norsk offentlighet.

– Frykten for smitteeffekt går på bekostning av behovet for åpenhet. Jeg tror at tabuet rundt selvmord er skadelig, og at det vil fortsette slik så lenge vi ikke kan snakke om alt som har med selvmord å gjøre. Moren min kastet seg ut fra sjuende etasje på sykehuset. Jeg vil ikke romantisere selvmord, men smittefrykt skal ikke være et trumfkort.

Lorentzen sier det er en trist trøst at moren hennes hadde forsøkt flere ganger før.

– I dag tenker jeg at hun skulle hatt ECT, det som før ble kalt elektrosjokk. Legemidlene hun fikk, var ikke nok, og noen av dem hadde selvmordsfare som bivirkning. Sentralsykehuset i Akershus, der hun var innlagt, hadde høye selvmordstall blant pasientene på psykiatrisk. Moren min følte hun var blitt en byrde.

– Har du tilgitt henne det hun gjorde?

– Jeg har aldri vært sint på henne, bare fortvilet og frustrert. Jeg vil ikke bli bitter, derfor har jeg jobbet mye med tonen i boka. Lorentzen sier hun er inspirert av den svenske forfatteren og skribenten Åsa Linderborg, som skrev om sin alkoholiserte far i boka «Meg eier ingen».

– Hun beskriver sin far så varmt. Jeg har tatt mye med meg fra henne. Som tenåring var jeg vitne til at et menneske gikk i fullstendig oppløsning over så kort tid. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det var mulig å bli sånn, sier hun. •