Ugreie kvinner

– Kvinnene levde under strengt definerte normer på slutten av 1800-tallet. De ble stengt inne, både fysisk og psykisk. På samme tid var diagnosen hysteri hyppig brukt, forteller idéhistoriker Hilde Bondevik, som har skrevet bok om kulturdiagnosen hysteri.

– Begrepet kulturdiagnose betyr at det er en diagnose som brukes hyppig i en bestemt periode, men også at diagnosen omtales i litteraturen og kunsten. En kulturdiagnose reflekterer det samfunnet den opptrer i og kan derfor fortelle mye om kulturen og samtiden for øvrig. Hysteri var en slik kulturdiagnose, sier Hilde Bondevik, som er førsteamanuensis ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. 

Fra antikken

Omtaler av hysteri finnes så langt tilbake som antikkens Hellas, men ble nesten gjenoppdaget i siste halvdel av 1800-tallet, og diagnosen ble også gitt nytt innhold. Det var i hovedsak kvinner som fikk diagnosen, men Hilde Bondeviks studier av journaler fra Gaustad sykehus viser at omtrent 25 prosent av dem som hadde diagnosen i en bestemt periode, var menn. Mye tyder på at hysteri hos flere av disse mennene også ble koblet til homoseksuell praksis og det som den gang ble oppfattet som en avvikende kjønnsidentitet.

– Symptomene var dramatiske: kramper, lammelser, store smerter, teatralsk oppførsel, altså en utagerende væremåte. Det kunne også være synsforstyrrelser, hodepine, klump i halsen, følelsesløse partier i huden eller overfølsomhet og stigma. Enkelte hadde også hallusinasjoner og vrangforestillinger.

Sekkebetegnelse

Bondevik forteller at på den samme tiden fikk mange menn diagnosen nevrasteni, som var en slags utmattethet eller utbrenthet. Menn fikk også i større omfang diagnosen hypokondri.

– Hysteri var nok en sekkebetegnelse på en rekke tilstander og lidelser. I dag har vi et mer finmasket diagnosesystem. Flere av symptomene på hysteri kan likne på symptomene på ADHD, angst, eller anoreksi, og enkelte trekker linjer til utmattelseslidelsen ME. Kvinner og menn som ble innlagt på Gaustad med hysteri, hadde sterkere symptomer enn de som i samme periode var innlagt på kurbad eller andre private klinikker. Sistnevnte gruppe hadde nok en mildere form, mer som et nervøst sammenbrudd, sier Bondevik.

Stort arbeid

I vår kom boken «Hysteri i Norge, et sykdomsportrett» der Hilde Bondevik går grundig til verks og forteller om hysteridiagnosen som sådan, om hysteriets plass i skjønnlitteraturen og i samtiden og om pasientjournaler fra Gaustad asyl i siste del av 1800-tallet. Ingen andre i Norge har gjort en slik studie av hysteriet.

– Var hysteri en motediagnose?

– Nei, det høres litt lettvint ut. Kvinnene og mennene som fikk diagnosen, var syke, de hadde det vondt og vanskelig. I en periode på slutten av 1800-tallet var hysteri en hyppig anvendt diagnose på Gaustad. De to største var imidlertid melankoli og mani.

– Hva kom det av at hysteri ble regnet som en kvinnelidelse?

– Hysteri har kulturelt og språklig alltid vært knyttet til kvinnen og kvinnens kropp. En del av fortellingen om hysteri er imidlertid å se på hvordan kvinnerollen var i samfunnet på den tiden. Kvinner var innestengt i fysiske og mentale rom. De levde med veldig strengt definerte roller. Både kvinner og menn skulle oppføre seg på helt bestemte måter.

– Fortsatt er det strenge normer for hvordan kvinner skal være? 

– Ja, også i dag er det strenge normer for kvinnelighet. Vi må se på omverdenen og kulturen for å forstå diagnoser. Samfunnet reproduserer forestillinger om kvinnelighet gjennom sykehistorier. På 1800-tallet anså man at kvinner hadde et skjørere nervesystem enn menn, at kvinner var svake i sitt vesen. På denne tiden ble gynekologi en egen spesialitet og legene var svært opptatt av kvinners særegne anatomi og fysiologi. Kvinners menstruasjon ble også sett på som et slags sykelig avvik. Hele kvinneligheten ble sykeliggjort. Fortsatt sitter slike holdninger igjen i kulturen, og grensene for hva som er kvinnelig, er fortsatt snevre.

Sterke følelser

Hilde Bondevik påpeker at det den gang som nå gjaldt å være «akkurat passe» for å være en riktig kvinne.

– Man skulle ikke vise sterke følelser. Det var sykt. Man skulle helst være veldig følsom og sart, men ikke utagerende. Man skulle leve etter mønsteret om å gifte seg og få barn. Hvis man ikke fikk barn, var det i seg selv nesten et tegn på hysteri.

– Samtidig vokste kvinnebevegelsen fram, med krav om stemmerett og likestilling?

– Ja, og det har fra medisinsk autoritetshold blitt uttalt at kvinnebevegelsen i sin grunnkarakter var hysterisk. Datidens medisinske blikk på kvinnen var delvis at alle avvik nærmest var en sykdom. Dessuten hadde mange en forestilling om at alle kvinner var forholdsvis like, det var ikke rom for individuelt mangfold. Arvelighet var den viktigste forklaringen på hvorfor en person ble hysterisk. Men Freud anså noe senere at det var en nær sammenheng mellom hysteri, traumer, fortrengning og seksualitet.

Omsorg

Hilde Bondeviks forskning i Gaustads journaler fra årene 1870 til 1915 viser også at det er feil å påstå at hysteri var en ren kvinnelidelse.

– I feministisk teori har man operert med påstanden om at det bare var kvinner som fikk diagnosen. Men jeg fant diagnosen i flere mannlige pasienters journaler, sier Bondevik. Fellestrekket hos mennene var at de hadde store somatiske symptomer, vrangforestillinger og gjerne avvik fra normene om mannlighet. 

– Samtidig ble det i fagmedisinen på denne tiden forsøkt å løsrive hysteriet fra den eksklusive tilknytningen til kvinner. Dermed åpnes det i større grad enn tidligere for å gi menn diagnosen også.

Gripende lesing

– Jeg har lest over 1000 journaler. Jeg ble veldig grepet av å lese pasientjournalene. Det er tydelig at pasientene hadde store plager og vanskelige livssituasjoner. Men også at legene hadde omsorg for pasientene, og det er vanskelig å si at alt de gjorde, var galt. Dessuten var det en fattigdomsfaktor med i bildet. Gaustad tok seg også av dem som ikke hadde midler til å legge seg inn på privat klinikk eller et kurbad.

Bondevik påpeker at hysteribegrepet fortsatt lever i vår bevissthet og i språket. 

– Som oftest tenker vi på kvinner når vi snakker om en hysterisk person. Journalene forteller om «ugreie» kvinner som var urenslige og urolige og som kastet kaffekopper etter legen. De var sinte. Men de kunne også ha lammelser og sterke vrangforestillinger, det som vi i dag oppfatter som psykotiske trekk. Derfor kan man ikke se diagnosen bare som merkelapp på protest.

Hilde Bondevik forsker videre på kulturdiagnoser som var populære for om lag hundre år siden. 

– Jeg har sett nærmere på materiale om klorose og nevrasteni. Klorose var en blodsykdom og kvinnene som hadde den, var gjerne bleke, stille og tynne. Det kan synes som om nevrasteni var litt mer for de fine. De som hadde luktesalt, og som besvimte. Man ser tydelige klasseforskjeller gjennom denne forskningen, sier Hilde Bondevik. •