Kropp, vekt og mat i media

Fokus på kropp, vekt og mat i mediene er regelmessig gjenstand for debatt. Jeg har fått merke fokuset godt selv de siste 1,5 årene fra flertallet av journalistene som har snakket med meg.

Illustrasjon av person med tråder som trekkes i eller måles
(Illustrasjon: Shutterstock)


Spørsmål om tall og bilder har kommet raskt. Jeg har nektet å dele, og de har virket ganske overrasket. Når jeg har forklart hvorfor, har de lyttet og vist forståelse og sagt at de ikke har tenkt over dette på den måten før: at spørsmålene om vekt, BMI og bilder «da du var sykest/tynn/på det tynneste» sier mye om hva som er fokuset mediene har, og hva som antas å skape oppmerksomhet og salg i saker med spiseforstyrrelser som tema. Uten at man forstår den ganske omfattende problematikken med å bruke slike bilder og tall, og ikke bare med tanke på andre syke. Dessuten stjeler det oppmerksomheten fra budskapet man prøver å få fram, selv om det er godt skrevet. Ett slikt bilde trumfer lett tusen ord.

Slike bilder viser syke mennesker og kropper. En problematisk side er at mange syke, undervektige og normalvektige automatisk får tanker om at man ikke er syk, eller syk nok. Man fortjener egentlig ikke en spiseforstyrrelsesdiagnose, man er jo ikke undervektig. Eller man er jo ikke syk nok, eller har ikke vært syk nok. Det høres absurd ut, men syke hjerner er absurde, ekstremt lite logiske, og ikke akkurat rasjonelle.

Vi syke kan ikke, og skal ikke skjermes for alt. Det er i verden vi skal leve, og den blir aldri ideell. Innerst inne forstår vi også at å endre medienes fokus på å skrive om slanking og dietter, og fronte kroppsfokus og bilder, det er en langvarig prosess. Vi kan bare fortsette å prøve. Parallelt kan imidlertid mange bidra til å dempe den strømmen av vekt- og kroppsfokus og bilder som mange syke og sårbare friske utsettes for i dag. Og dét er vi som skriver om sykdommen. Journalister som skriver om spiseforstyrrelser, kan ta dette på alvor. Likeså kan forfattere som skriver egen eller andres historie. Vi som blogger, må også ta ansvar. Vi ytrer oss alle i det offentlige rom. Det innebærer et stort ansvar, og vi vet at syke og sårbare er overrepresentert i lesergruppen vår. Vi må være kritiske mot oss selv og hverandre hva gjelder tall og bilder, og stille oss følgende spørsmål:

  • Trenger tekstene våre bilder av en mager, syk kropp?
  • Hva gjør det med dem som leser?
  • Tilfører tall og bilder teksten, historien og budskapet noe?

Er ikke ordene vi ytrer, viktigst? De forteller den egentlige historien og viser det spiseforstyrrelser egentlig handler om, som ikke er vekt og kropp.

Å diskutere bruken av bilder og tall i mediene, bøker og blogger er ikke en avsporing fra det viktige, nemlig følelsene, kaoset, frustrasjonen og det levende helvetet mange syke lever i. Den faktiske avsporingen er utgangspunktet for hele diskusjonen: Hvordan bilder og tall brukes i slike tekster. Så kjære journalister og alle som skriver om dette: Tenk dere om før dere spør om å bruke tall og avmagra bilder neste gang … •

Les også:  Sykt ambisiøs