– Skjuler oss bak ord

– Jeg tror ikke på et liv uten ubehag og motstand eller en viss smerte. Lykke er noe alle fortjener å oppleve, men det er umulig å oppleve lykke bestandig. Hvis det skulle skje, ville lykke til slutt blitt kalt kjedsomhet.

bilde av forfatter Lars Saabye Christensen
(Foto: Paal Audestad)

Nøyaktig syv dager etter at han mottok St.Halvardmedaljen ved en høytidelig overrekkelse i Oslo Rådhus, kommer forfatteren av «Beatles» og «Halvbroren» inn i et lokale som mer ligner en byggeplass enn et sted som er skikket for et intervju med en av landets mest kjente og prisbelønte forfattere. Her, ved siden av forlaget hans, er det et provisorisk kafélokale, med noen små plastbord og stoler, der man blir servert vann og kaffe i pappkrus.

Saabye Christensen glir rett inn, uformelt antrukket i jeans og mørkeblå genser, med et lærkjede rundt halsen.

Lavere under taket

Du skrev en kronikk i fjor om at den frie litteraturen er under press. Er det lite rom for kritisk litteratur i Norge nå?

– Nei, det er ikke kommet så langt at man ikke kan skrive kritisk. Men hele samfunnsstemningen, eller atmosfæren, gjør at mange blir forsiktig med å kritisere, eller snakke i klartekst. Malkenes-saken viser jo det, der lærer Simon Malkenes fikk påpakning for å ha fortalt offentlig om forholdene i Oslo-skolen. Den saken viser at det koster noe å gå ut med den type samfunnskritikk. På mange områder i samfunnet er det mye lavere under taket enn før.

– Hva kan det komme av?

– Jeg tror det henger sammen med en sterk krenkelseskultur. Man forestiller seg et samfunn uten ubehag, nærmest uten uenighet, der alle snakker pent til hverandre. Motsetninger, uenighet og konflikt finnes, og må få komme til orde. Det er skummelt å tro at man kan gå gjennom samfunnet og livet uten kritikk, uten motstand. Med det mener jeg ikke at man skal kjefte på hverandre. Jeg er konfliktsky selv. Men noen ganger må man sette grenser, det har med moral og etikk å gjøre.

– Er det en slags vestkantkultur som preger samfunnet nå?

– Du tenker på å feie ting under teppet? Det kan man godt si, men dette er jo også en politisk kultur. I dag handler veldig mange politiske debatter om tone og språkbruk. Man snakker mer om form og mindre om innhold. Særlig er venstresiden forsvarer av den gode tone. Det har den jo ikke alltid vært, sier han og bøyer seg litt fram over bordet.

– Ingen har vært hardere til å stemple sine motstandere enn venstresiden. Det lyder hult når de angriper andre for en dårlig tone. Som språkmann er jeg interessert i at vi skal bruke hele språkets repertoar, og det er ikke like pent hele veien.

Saabye Christensen drikker litt vann.

– Det slår meg noen ganger at honnørordene ikke virker. Vi har aldri snakket mer om toleranse, men aldri har det vært mer mobbing. Vi har aldri snakket mer om likhet og likeverd, og aldri har det vært større forskjeller. Hva er det vi gjør feil? Aldri har det vært mer åpenhet om seksualitet og kjønn, aldri har det vært mer seksuell trakassering og usikkerhet. Vi tror på ordene og dekker oss bak ordene. Vi pynter oss med ord.

En skuff med ordener

– I denne atmosfæren tildeles du St. Hallvard-medaljen, er det bare en ære?

– Ja, jeg ble veldig glad for den. Oslo betyr mye for meg, som innbygger av byen og fordi jeg er født og oppvokst her, men Oslo er også min litterære adresse. Derfor var det en ære.

– Du er også kommandør av St. Olavs Orden og ridder av den franske orden for kunst og kultur?

Han ler litt.

– Ja. Jeg har en egen skuff med medaljer, sier han. – Mange synes jo den type utmerkelser er litt latterlige. Men det er jo et tegn på at noen setter pris på det du gjør, så jeg er bare glad for disse utmerkelsene. Jeg er stolt av det.

Lars Saabye Christensen har hatt en veldig stor litterær produksjon, i ulike sjangere, ikke minst som lyriker. Han debuterte i 1976 med «Historien om Gly» og ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris.

– Når bestemte du deg for å bli forfatter?

– Jeg bestemte meg tidlig for å skrive, i begynnelsen av tenårene. Men når du er 13-14-15 år er "forfatter" et ord du har et veldig distansert forhold til. Du tør ikke si det selv. Men da jeg nærmet meg 20 år, tenkte jeg: Dette vil jeg. Da var det ikke lenger noen tvil.
Han forteller om det litterære undergrunnsmiljøet han tilhørte i ungdommen, et miljø sprunget ut av anarkistkollektivet i Hjelms gate på Majorstua. Og nevner flere kjente forfattere som har sin bakgrunn derfra: Tor Ulven. Niels Fredrik Dahl, Inger Elisabeth Hansen.

– Det var en litterær skole rett og slett. Det lærte meg noe viktig: å være i et miljø der du kan møte likesinnede som ikke ler av deg, eller synes det du driver med er veldig rart.

«Det ble viktig for meg å være forfatter, ikke bare syk.»

Noen gater på vestkanten

I flere av de mest kjente romanene hans er handlingen lagt til indre vest i Oslo, særlig den delen av Majorstua som heter Fagerborg. Det første bindet i «Byens spor», som er fra 1950-tallet, foregår også der.

– Du er vokst opp på Skillebekk, men beskriver Fagerborg som din egen bukselomme. Hva kommer det av?

– Den praktiske forklaringen er at jeg var der mye som guttunge, for moren min var derfra. Besteforeldrene mine bodde der. Fagerborg har passet meg. Jeg har skrevet fra Skillebekk også, og fra Majorstua og Frogner. Den delen av Oslo er min arena.

Mens han holdt på å skrive trilogien «Byens spor», fikk han kreft. Første del av trilogien kom sist høst, bind nummer to kommer 21. august, og siste bind høsten 2019.

– Skrev du alt ferdig fordi du ble syk?

– Jeg var veldig langt på vei, og i en skrivesituasjon som jeg trivdes godt i. Så fikk jeg kreftdiagnosen. Det skapte en usikkerhet, selv om alt tydet på at det skulle gå bra. Jeg skrev deler av siste bind mens jeg gikk til cellegiftbehandling. Det kan godt være det preger det siste bindet.

– Skrev du alt ferdig for å unngå å havne i samme situasjon som Jon Michelet, med bokstavelig talt en deadline?

– Det ga meg en spesiell følelse å skrive mens jeg gikk til cellegiftbehandling i et halvt års tid. Det ble viktig for meg å være forfatter, ikke bare syk. At Jon Michelet skrev de siste sidene for hånd, gjør et veldig sterkt inntrykk, og jeg tror det gjør det på folk flest. Et par dager etter at han døde, tok jeg taxi, og sjåføren sa at han var så glad for at Michelet fikk ferdig det siste bindet. Det er de fineste ordene en forfatter kan få med seg, at leseren er glad for at du tross alt ble ferdig.

bilde av forfatter Lars Saabye Christensen

Lars Saabye Christensen (64)

Forfatter. Gift, bor ved Blindern i Oslo. Kommer med andre bind av trilogien «Byens spor» i august.

(Foto: Paal Audestad)

Oppleve på likt

Lars Saabye Christensen blir fulgt nøye opp av helsevesenet. Han, med sitt fippskjegg og sine smykker, ser frisk og ungdommelig ut. Rundt det ene håndleddet har han et armbånd som ser ut som det er laget av treperler og lær, det likner smykker ungdommen gikk med på syttitallet.

– Det er blitt viktigere for meg å ha kontakt med lesere. Det er sunt for en forfatter å møte lesere, det er inspirerende. I dag kan man nærmest få alle opplevelser på en skjerm hjemme hos seg selv. Det konkrete og fysiske møtet mellom mennesker som opplever noe på likt, er noe et samfunn trenger. Jeg reiser med musikere land og strand rundt, og folk dukker opp. Det gjør meg optimistisk.

Saabye Christensen forteller at han er med i tre band nå, og at det nesten er for mye. Det nyeste samarbeidet er med Kjetil Bjørnstad og Anneli Drecker, og plata «A Suite Of Poems», med hotelldikt av Lars Saabye Christensen.

– I flere av dine romaner er unge gutter hovedpersoner. Gutter som streber etter identitet og fellesskap. Hva kunne vært gjort for å få gutter til å lese mer skjønnlitteratur?

– Det er et faktum at heller ikke voksne menn leser så mye skjønnlitteratur. Alle klør seg litt i hodet og leter etter en løsning, men jeg tror ikke det går an å sette i verk tiltak. Det må komme av seg selv. Bibliotekene er svært viktige i dag, enda viktigere enn før.

Han legger til:

– Til alle tider har det å være tenåring også vært en tid med frustrasjon, fortvilelse og ensomhet. Jeg fant glede og gjenkjennelse i rockemusikken og fikk bekreftet at jeg ikke var alene med følelseslivet mitt. Det kan godt være at ungdom bør få høre at dette hører med til menneskelivet. Jeg tror ikke på et liv uten motstand eller uten smerte.

«Hvis man tror man kan unngå ensomhet og en følelse av avstand, da blir man i hvert fall et nervevrak.»

Ensomhet og eksistens

Forfatterskapet hans handler om menneskets usikkerhet, het det i begrunnelsen for tildelingen av St. Hallvard-medaljen. Romanen «Maskeblomstfamilien» (2003) skiller seg ut, og ble karakterisert av en kritiker som et nådeløst høydepunkt i forfatterskapet.

– «Maskeblomstfamilien» hører veldig sammen med «Halvbroren» egentlig. Jeg hadde holdt på med «Halvbroren» i årevis, den handler i stor grad om en fyr som ønsker å gjøre alle til lags, som er høflig og underdanig og vil være enig med alle. Etter den var jeg så sliten av den type mennesker. Det falt naturlig å skrive om en som var motsatt, som ikke vil være høflig eller gjøre noen til lags, og som er totalt ensom.

Han ser bort.

– Jeg har en motivkrets, en rollebesetning og en geografi i mitt forfatterskap. Det kommer vel av at det er på den måten jeg kan få fram talentet mitt. Alle bøkene mine henger sammen. Du kan godt si jeg skriver samme bok igjen og igjen. Men jeg vil heller si at jeg forsøker å fylle ut det rommet jeg har skapt.

– Du skriver i «Byens spor»: «Alle mennesker virker ensomme, ikke hele tiden, men i øyeblikk, i rasende eller helt stille øyeblikk.»

– Ensomheten er nært knyttet til eksistensen. Hvis man tror man kan unngå ensomhet og en følelse av avstand, da blir man i hvert fall et nervevrak. Det er det samme med lykke. Hvis man skulle oppleve lykke hele tiden, da ville lykke blitt kalt kjedsomhet.

– Er ensomhet tabu i vår tid?

– Det kan godt være. Igjen snakkes det mye om det. Noe som slår meg når jeg skrev «Byens spor»-trilogien, var at man hadde en type beredskap i nabolaget før. Det var en form for omtenksomhet og oppmerksomhet for hverandre. Jeg opplever at jeg skildrer et samfunn som var levedyktig og robust. Jeg er redd for at vi i vår tid, til tross for alt prat om inkludering, er blitt selvopptatte.

Pappkrusene er nesten tømt. Fotografen har ventet tålmodig på tur. Lars Saabye Christensen reiser seg.

– I min ungdomstid opplevde jeg frihet. Dette sier jeg uten ironi. Alt var åpent, og alt var mulig. Det var en vakker følelse. I dag blir man kåret til verdens lykkeligste nasjon, samtidig som det selges enorme mengder lykkepiller. Regnskapet går ikke opp. Jeg får det ikke til å stemme. Det er en eller annen gjeld vi står i. Det er kanskje det jeg prøver å skrive om. •