Close Menu

Ordets makt

Det gjøres mer vondt i verden ved ubetenksomhet enn ved ren ondskap, leste jeg et sted.
bilde av Anne Kristine Bergem
(Foto: Paal Audestad)
Det er neppe et utsagn basert på forskning eller empiri, men det er uansett tankevekkende skrevet. Utsagnet sier at en handling må ikke være vondt ment for å skade noen. Man trenger heller ikke ha en intensjon om å såre noen ved det man sier, men kan like fullt gjøre det.
Jeg har arbeidet i psykisk helsevern i mange år. Endringer i lovverk og praksis har bidratt til å redusere maktubalansen mellom dem som gir hjelp og behandling, og dem som er i mottakerenden av tilbudet. Det er fremdeles mye arbeid som gjenstår. Fordi jeg i tillegg til å være opptatt av psykisk helse er opptatt av språk og ord, har jeg lyst til å gi noen eksempler på det jeg opplever som uheldig språkbruk i psykisk helsevern. Språkbruken er neppe et resultat av onde hensikter, men snarere ubetenksomhet. Jeg tror likevel bruken av ord iblant kan komme i veien for respekt og likeverd i møter mellom dem som trenger hjelp, og dem som skal gi den.
Et ord jeg har hørt blitt brukt – også de siste årene – er ordet behandlingsresistent. Med behandlingsresistent menes at behandlingen ikke virker på pasienten. Men det kan jo faktisk høres ut som personen har utviklet motstandskraft mot terapi? Vi snakker jo om antibiotikaresistens hos bakterier når bakteriene ikke lenger er følsomme for antibiotika. Begrepet har antakelig dukket opp fordi en person ikke har blitt bedre av behandlingen som er gitt, selv etter gjentatte behandlingsforsøk. Men hva gjør det med et menneske å bli kalt ”behandlingsresistent”? Neppe noe positivt og tilfriskningsfremmende. For meg høres det ut som man i tillegg til å streve med sine psykiske helseplager, nærmest blir tillagt skylda for ikke å bli bedre. For behandlere og helsepersonell kan det å kalle noen ”behandlingsresistent” være å plassere ansvaret et annet sted enn hos seg selv, slik jeg ser det. Det er ingen god holdning å møte hjelpetrengende mennesker med.
Et menneske velger ikke sitt sykdomsuttrykk eller sine symptomer. Det er kompliserte og sammensatte årsaker til at noen utvikler alvorlig psykisk sykdom. Ingen har heller kontroll over hvordan de responderer på ulike typer behandling. Mitt forslag er derfor at man i stedet for ”behandlingsresistent” sier ”det har ikke lyktes behandler eller avdelingen å finne en behandling som har vært til nytte for vedkommende ennå”. Da beholder man ansvaret for behandlingstilbudet uten å fordele skyld. Og så får man heller i fellesskap diskutere veien videre.
Et annet begrep jeg misliker, spesielt når det nedfelles i journal, er begrepet innsikt. «Pasientene har ikke innsikt», skrives det ikke rent sjelden i journaler. Det skrives for eksempel dersom behandler vurderer at en person har psykosesymptomer og personen selv ikke er av samme oppfatning. Det er et begrep man i mange tilfeller bruker for å forklare behovet for å gi behandling uten personens samtykke. Bruken av ordene «manglende innsikt» er ikke vondt ment fra behandlers side. Likevel settes pasienten i en kinkig situasjon: Enten må han eller hun være enig i behandlers vurdering, og har da innsikt. Eller personen er uenig, og mangler da innsikt.
Mitt forslag er at i stedet for å skrive pasienten har ikke innsikt i egen sykdom og behandlingsbehov, kan man skrive min vurdering er at N.N. har symptomer på psykose og trenger behandling. N.N. selv er ikke enig i dette. Neste behandler vil få nøyaktig samme informasjon om personen, men man unngår å journalføre eierskap til sannheten. Ord er handlinger. Handlinger er verdier uttrykt i praksis. Skal vi basere arbeidet som gjøres i psykisk helsevern på verdier som respekt, likeverd og samarbeid, må det gjenspeiles i ordene våre. •
Kjære leser!
Du har nå lest en gratis artikkel. Magasinet Psykisk helse er en uavhengig, redaktørstyrt publikasjon, med kvalitetssikret innhold. Bli med å bidra slik at vi holde flere artikler åpne for alle! Støtt oss for eksempel med 50 kroner til vipps 12137. Takk for alle bidrag!