Slekters oppgang

Dette skjedde en lørdagskveld på sekstitallet, og damen var tilfeldigvis min grandtante fra Vålerenga. Hun kom på besøk en eller to lørdagskvelder i måneden. Sist gang hun hadde vært hos oss, hadde hun fortalt moren min at hun hadde en følelse av at hun snart skulle dø, så hun hadde ryddet i skapene og kastet papirer. Det fikk jeg vite mange år etter.

Hun døde i ambulansen på vei til sykehuset. I min målestokk den gang var hun gammel, men på gravsteinen står det at hun ble 72 år. Jeg har vage minner fra den kvelden, for jeg så henne ikke, siden jeg var åtte år og måtte holde meg i leiligheten. Ikke var det noe oppstuss blant naboene heller. Kanskje var de mer hensynsfulle? De satt vel og lyttet på radioen eller så på fjernsyn. Men etterpå var ikke alle naboene like høflige. Flere unnlot å hilse og gikk omveier for å unngå å møte mine foreldre. Var det en slags feighet, siden man ikke så den som var rammet, i øynene og sa «Kondolerer»? Reaksjonen fikk jeg ikke vite om før etter at faren min døde flere tiår etterpå. Plutselig opplevde jeg noe liknende, helt uforberedt, der hvor jeg jobbet da. Fra å ha vært et sted med en hyggelig og høflig tone, møtte jeg enkelte i trappa som nærmest skvatt da de så meg. Noen gikk omveier, andre fikk et stivt fjes og så vekk. Jeg ante ikke at sorg ble møtt slik, og snakket med moren min om det. Da kom historien fra sekstitallet opp igjen. Da moren min døde et par år senere, jobbet jeg et annet sted. Plutselig kom det flere fra jobben i bisettelsen. De ville være hyggelige mot meg, går jeg ut fra, men de hadde aldri møtt min mor. Man er litt utenfor seg selv i sine foreldres begravelse og klarer ikke si fra tydelig, selv om man reagerer på at fremmede kommer i en seremoni som er ment for dem som kjente den avdøde. Til og med noen av hennes naboer fra oppgangen kom. På jobben ble min mors begravelse kommentert på et julebord noen år etter. Det var heller ikke vondt ment, men jeg ble forvirret. Var det blitt trendy å trille terningkast på begravelser?

Det er kanskje flere typer upassende oppførsel på julebord. I min slekt sier vi når vi møtes at vi må slutte å treffes bare i begravelser. Det er bare noe vi sier. For minnestunden etter seremonien er et slags slektstreff, der vi snakker litt om de som har levd før oss, og hvordan det går med oss som fortsatt er her. Det gir en følelse av å høre til et sted, tross alt. •