Lukk
Vi vil ha en verdig behandling
«Å ikke gjøre skade», står det i den hippokratiske eden alle leger avlegger når de er ferdig med studiene og skal ut i arbeidslivet. Hippokrates sa også «Sjelden kurere, ofte lindre, alltid trøste.» I Aftenposten 25. august 2015 beskriver en anonym far behandlingen hans datter ble utsatt for. Den bryter med begge mottoer, skriver Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse og Anne Kristine Bergem, leder i Norsk psykiatrisk forening.
Selv om psykose har vært forsket på i flere år, er det fremdeles begrenset kunnskap om årsak og hva som skal til for å helbrede eller lindre. Man vet fremdeles ikke hvilke mennesker som vil ha nytte av antipsykotiske medisiner, og hvem som ikke har det. Man vet heller ikke hvilken medisin som vil hjelpe best for den enkelte. Det må derfor være en ydmykhet tilstede i all utprøving av medikamentell behandling. Det er komplisert å behandle mennesker for en lidelse man ikke kjenner til nok om. Det som ikke burde være komplisert, og som vi har mer enn nok kunnskap om, er at respekt, annerkjennelse og medvirkning i egen behandling samt involvering av engasjerte pårørende er god behandling uansett diagnose. Symptomer kan være mulig å leve med. Devaluering, umyndiggjøring og respektløshet ikke.
Det er på tide å ta en diskusjon om hva målet med psykisk helsevern og behandling i dette feltet skal være. Er det helbredelse? Eller kan det like gjerne være å bistå mennesker i arbeidet med å mestre livet og hverdagen på best mulig måte?
Når bivirkninger blir mer plagsomme enn selve lidelsen, er det noe som er helt feil.
Å være hovedperson i eget liv er noe alle mennesker burde få lov til å være, uansett om de i kortere eller lengre perioder av livet har psykiske eller fysiske helseplager.
Ansvaret for å møte hver enkelt pasient og pårørende ligger hos hvert eneste helsepersonell. Ansvaret for å legge til rette for at helsepersonell skal utøve arbeidet sitt på en god måte ligger hos ledelse og helseforetak. Ansvaret for at helseforetakene får gode retningslinjer å styre etter ligger hos helsemyndighetene og politikerne.
Kvalitetsmålene må endres. Det hjelper ikke at alle epikriser skrives innen syv dager når pasienter ikke blir møtt med respekt, og det hjelper ikke at tidsfrister holdes når det ikke blir tid igjen til å gi pasienter og pårørende den tiden det tar for å bygge gode allianser og skape samarbeid.
Ansvaret for å si ifra når vi er vitne til at mennesker ikke ivaretas og behandles med respekt, er vårt alles.
Tove Gundersen / Anne Kristine Bergem
Rådet for psykisk helse / Norsk psykiatrisk forening
