Ut av skammen

Det er blitt mer vanlig å snakke om lettere psykiske lidelser, og for mange er det en befrielse. Det betyr likevel ikke at det er lett å snakke om alt, skriver Cathrine Th. Paulsen, redaktør i bladet Psykisk helse og Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse. Denne teksten er et debattinnlegg som er publisert i flere aviser. 

«Det er veldig befriende å tørre å snakke om det. Det føles som en form for oppreisning», sier en ung kvinne som har brukt år på å komme seg etter overgrep i ungdommen, med og uten profesjonell hjelp, og som er intervjuet i siste nr av Psykisk helse.

Lettere psykiske lidelser er stuerent for tiden, selv i de mest tilkneppede miljøer. I dag finner du angst, depresjon, bipolar lidelse, kanskje til og med psykoser, i tv, aviser, radio, podkast, krimserier og romaner.

Det betyr likevel ikke at det er lett å snakke om alt. For eksempel overgrep man er utsatt for, og senvirkningene av dem er det fortsatt enklere å holde tett om. Én ting er at det er vanskelig å snakke om forhold man ikke har kontroll over. En annen at kanskje omgivelsene ikke er klar for å ta inn kompliserte og smertefulle hendelser heller. Attpåtil kommer skammen. Som vi vet er den ofte påført, det er gjerne feil person som skammer seg. Man skammer seg over å ha vært utsatt for overgrep, selv om man vet at man ikke kunne ha gjort noe annerledes.

Kvinne som gjemmer ansiktet bak hendene

Påført skam

Mange skammer seg for noe som er påført dem, selv om man vet at man ikke kunne ha gjort noe annerledes.

(Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Skam og taushet favner vidt. Et annet område er ruslidelser. Ikke mange vil eller orker å snakke om problemer med alkohol eller narkotika. En merkelapp som rusavhengig er så kraftig at årsaken nærmest aldri kommer opp til overflaten, til tross for at mellom 10 og 20 prosent av befolkningen får en ruslidelse i løpet av livet. Ikke minst derfor er det beundringsverdig når noen forteller hvordan det er mens man står midt i det. Mange får hjelp av musikk, særlig tilrettelagte musikktilbud, som ikke krever avrusning eller andre kvalifikasjoner for deltagelse. «Rusbehovet avtar med musikk og musikken gir en mening med hverdagen», forteller et bandmedlem i en musikkterapigruppe.

 Den unge kvinnen som har kommet seg etter overgrep, fant også tilflukt i musikk. «Jeg manglet språk for hvordan jeg hadde det, og da ble musikken mitt språk. Musikken ble en vei inn til mine traumer», forteller hun.

I dag omringes vi av krav om perfeksjon på alle felt. Det gjør det mer skamfullt å mislykkes. Kanskje vi kan lære noe av dem som forteller om skam og åpenhet og mening. Meningen med en gitar og et piano.

Cathrine Th. Paulsen, redaktør i Psykisk helse og Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse. 

Dette innlegget er publisert i flere aviser, her i Driva, 14.5. 2018